Opsahl og Øyrehagen Sunde: to føredrag om mellomalderhistorie
tys20aug17:30tys19:30Opsahl og Øyrehagen Sunde: to føredrag om mellomalderhistorie
Om arr.
I samband med den norsk-skotske fagseminaret me arrangerer saman med Baroniet Rosendal 20.-21. august (som det gjeld påmelding til), har me og gleda av å invitera til opne kveldsforedrag
Om arr.
I samband med den norsk-skotske fagseminaret me arrangerer saman med Baroniet Rosendal 20.-21. august (som det gjeld påmelding til), har me og gleda av å invitera til opne kveldsforedrag 20.08.19 med to fremifrå formidlare som er store kapasitetar på sine fagområde, og som skal læra oss om interessante sidar ved mellomalderhistoria vår.
NB! Føredraga byrjar klokka 17:30.
- Professor Erik Opsahl: Avtalen i Perth 1266 – en merkestein for den norske kongemakta
Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Dette såkalte Norgesveldet hadde nådd sin største utstrekning under Håkon 4. Håkonssons regjering (1217-63). Håkon førte, som de fleste middelalderkongene Europa, en ekspansiv utenrikspolitkk. I vest støtte imidlertid den norske kongens ekspansjon på en rival, nærmere bestemt den skotske kongen, som ville øke sitt maktområde. Skottene hadde som mål å vinne kontroll over Man og Sudrøyene (Hebridene). Fyrstene her anerkjente til tider den norske kongen som sin formelle overherre, men kunne spille på rivaliseringen mellom først og fremst den norske og skotske kongen om kontroll, der også den engelske kongens og irske fyrsters interesser spilte inn. Rivaliseringen gjorde det vanskeligere for én utenforstående fyrste å underlegge seg øyene. Alexander 3. (1249-86) av Skottland arbeidet målbevisst for å vinne kontroll over øyene og tilbød å kjøpe dem av den norske kongen. Kong Håkon avslo tilbudet, dels av prestisjehensyn, men også fordi en skotsk kontroll over Man og Sudrøyene kunne true det norske jarledømmet på Orknøyene. Den norske kongen kunne samtidig bare å håpe å opprettholde kontrollen over øyene ved at de lojale stormennene var lojale. Demonstrasjon av militær styrke til å avskrekke og pasifisere kunne imidlertid støtte opp under lojalitet til den norske kongen. Da skottene herjet øyene sommeren 1262, utrustet kong Håkon året etter en stor flåte som han seilte i spissen for over til Orknøyene. Skottene unnlot imidlertid å møte nordmennene i åpent sjøslag, samtidig som nordmennene ikke var utstyrt for en landkrig. Dette var i det lange løp til gunst for skottene, ettersom en flåte ikke kunne være til sjøs hele året, men måtte søke havn før vinteren satte inn. Etter en trefning ved byen Largs trakk kong Håkon flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Det ble kongen syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul 1263.
Etterfølgeren, Magnus 6. Lagabøte og rådskretsen rundt ham var øyensynlig ikke villig til å fortsette krigføringen med skottene. Den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp. Den engelske kongen presset dessuten på for fred, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen. Forhandlinger ble derfor innledet som endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avstod den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens overherredømme over Orknøyene og Hjaltland (Shetland). Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. At den regelmessige betalingen av årsavgiften opphørte etter få år, førte ikke til åpen konflikt. Hendelsene hadde vist at den norske kongen ikke hadde ressurser til å hevde sin overhøyhet over oversjøiske territorier når han ble utfordret av rivaler i området. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. Avtalen i Perth ble derfor en merkestein for den norske kongemakta i vest. Norgesveldet bestod likevel fremdeles. Magnus 6. Lagabøtes regjering ble preget av en forsiktig utenrikspolitikk, men desto sterkere politikk innenfor Norgesveldet for å bygge ut kongedømmets makt og forvaltningsapparat. Her er kong Magnus’ store lovarbeid med Lands- og Byloven fra henholdsvis 1274 og 1276, det fremste resultatet.
- Professor Jørn Øyrehagen Sunde: Lagmannen i Noreg og Skottland på 1200- og 1300-talet.
Noreg og Skottland er to rike som har og hadde mykje til felles. I begge finst det fjordar og fjell, fiske og husdyrhald er viktig, begge er avhengig av handel og har historisk hatt ein nær relasjon til England, i mellomalderen var 1100-talet ein avgjerande periode for både norsk og skotsk statsutviklinga, og på 1200-talet utvikla rettssystemet seg mykje begge stadar. På sett og vis kan ein seia at denne fellesskapen vart synleggjort gjennom giftarmålet mellom kong Eirik II og den skotske prinsessa Margrethe i 1281. Men det finst òg mange forskjellar mellom det norske og skotske riket i mellomalderen. Det er til dømes tilfellet med utviklinga av eit dommarembete på 1100- og 1200-talet. Dersom ein tenkjer seg at Sigurd Brynjulfsson til Aga var skotsk og ikkje norsk riddar og dommar, kva hadde då vore likt og ulikt det vi i dag veit om hans liv og virke?
BILLETTAR TIL KVELDFØREDRAGA KOSTAR 100,- OG KAN TINGAST VED HENVENDING TIL AGATUNET PÅ +47 474 79 902, OG SELGJAST ELLES I KAFÉEN FØR FØREDRAGA.